Sanselige materialer skaper kontrast til klinisk hvite laboratorier i DTUs bygning 112

Hos DTU Sustain eksperimenterer forskere og studenter fra forskningsområdet Resource Recovery med nye metoder for gjenbruk av ressurser. Ved de avanserte laboratoriene behandler bakterier og enzymer alt fra gjødsel og avløpsvann til byggeavfall, slik at materialene kan brytes ned og sendes tilbake i en sirkulær ressurskrets.

Denne typen forskning krever naturligvis omgivelser som kan matche og komplementere den viktige rollen i den grønne omstillingen. Ambisjonene innen bærekraft var derfor også på topp da DTU la ut anbud på bygging av en ny bygning til DTU Institut for Miljø på Lyngby Campus.

– Bygning B112 er et fyrtårnprosjekt for DTUs høye ambisjoner for bærekraftstilpasning, og er blant annet forhåndssertifisert til DGNB Gull. For å kunne ta mer informerte valg har vi gjennomført flere livssyklusanalyser (LCA), og vi har hatt stort fokus på å sikre et lavt energiforbruk og et sunt inneklima, sier prosjektleder Tobias Wittenburg hos Christensen & Co.

Sammen med kollegaen Louise Gerner Rasmussen og resten av prosjektteamet har han tegnet den nye laboratoriebygningen.

Resultatet er en fleksibel og høyfunksjonell bygning med et åpent uttrykk, der store vinduspartier med trerammer tilfører masse stofflighet og dagslys, samt gir et innbydende innblikk i den banebrytende forskningen. Den høye kvaliteten har allerede sikret bygningen, som bærer det fulle navnet DTU Resource Recovery Research Platform, Building 112, en plass blant finalistene som kan bli Årets bygning ved Building Awards 2023. Prisen deles ut i november 2023.

Bærekraft i stor skala

DTU ga tilbudet til B112 etter en samarbeidsmodell der det på forhånd lå et forholdsvis begrenset oppdrag. I stedet var det opp til byggegruppen, som i tillegg til Christensen & Co bestod av Langvad Arkitekter, Norconsult, Elindco og brukerne fra DTU, å sette sammen byggeprogrammet i fellesskap.  

– Hele prosjektgruppen har jobbet tett sammen for å nå målet om bærekraftstilpasning i stor skala. Bærekraftstilpasning er innarbeidet på svært mange forskjellige områder, der DGNB-sertifiseringen bare er ett av de mer målbare områdene, sier Louise Gerner Rasmussen og utdyper:

– Tidlig i prosessen brukte vi spesielt bærekraftstilpasningsom rettesnor for valg av materialer og konstruksjon. Blant annet ved å skape et inspirerende miljø med trelister, akustikkhimlinger, grønne tak og andre innovative materialer som vi alle må venne oss til å bo i. Vi har også hatt stort fokus på Design for Disassembly i alle deler av bygningen.

Denne typen samarbeidsprosjekter blir stadig vanligere i byggebransjen, og ifølge Tobias Wittenburg har metoden en rekke fordeler:  



– Fordi teamet er det samme gjennom hele prosjektet, er det lettere å forebygge tap av kunnskap og å samarbeid om økonomi samt til- og fravalg. Den viktigste vi lærte, var at de ulike partene er sterke i ulike faser. Entreprenøren får raskt fokus på de praktiske detaljene, mens vi arkitekter er mer vant til å tenke i en luftig skisseplan i den tidlige fasen. Så det gir ikke mening at alle er like mye med hele veien, men alt i alt har det vært et lykkelig forbund.



Les mer om DTU B112 her

Fleksibel fasade forlenger levetiden

Fleksibilitet var en av DGNB-parametrene som var spesielt i fokus. Prosjektgruppen traff flere avgjørende valg som gjør at bygningen lettere kan omgjøres til nye formål og dermed få forlenget levetid. Blant annet ved å sikre at plasseringen av vinduene i bygningen ikke begrenser bruken av de innvendige områdene.

– Vi valgte å bruke et fasadesett som gjør det mulig å endre vinduenes plassering etter behov. Det er nytt å tenke fleksibilitet inn i fasaden, slik at den kan endres på samme måte som de innvendige arealene. Inne i bygningen er det glassvegger mellom lokalene, som dels utnytter dagslyset optimalt og dels gir brukerne behagelige og inspirerende omgivelser å jobbe i, forklarer Louise Gerner Rasmussen.

Prosjektgruppen har også gjort en stor innsats for å minimere klimapåvirkningen fra bygningens bærende konstruksjon.

– Den klassiske laboratoriekonstruksjonen er en bakvegg av tung betong som gir bygningen en stabil kjerne. For å minimere bruken av betong valgte vi i stedet en konstruksjon av søyler og bjelker, der tomrommet mellom de bærende elementene er fylt med lettere og mindre klimabelastende materialer, for eksempel trerammevegger, sier Louise Gerner Rasmussen.